WikiPortallus: Finnmark.html

Finnmark (nordsamisk Finnmárkku fylka) er Norges nordligste fylke og største i areal, men det minste i folketall. Det grenser til Troms i vest, til Lapplands län i Finland i sør og til Murmansk oblast i Russland i øst. Navnet på fylket betyr finnenes land. Nordmenn har bodd i Finnmark lenge og utgjør den overveiende majoritet av befolkningen, men Finnmark forbindes ofte med kvener og samer, både kystsamer og reindriftsamer.

rediger Geografi

Alta og Hammerfest ligger vest i fylket, med henholdsvis 18 272 og 9 407 innbyggere hver. Helt nord i fylket finner vi verdens nordligste by - Honningsvåg, med 3 265 innbyggere. I øst finner man byene Kirkenes med 9 518 innbyggere,Vardø og Vadsø.

rediger Distrikter i Finnmark

rediger Byer i Finnmark

rediger Klima

Tross sin beliggenhet langt mot nord, er ikke Finnmark så kald som man skulle tro, noe som skyldes Golfstrømmen. På kysten er temperaturene moderate om vintrene, og forholdsvis kjølige om sommeren. Vardø, lengst i nordøst, ligger i den arktiske klimasonen, siden årets varmeste måned har en snittemperatur på under 10°C. Innlandet har derimot langt mer ekstreme utslag, med svært kalde vintre. Norges kulderekord er målt i Karasjok 1. januar 1886, -51,4°C. Derimot er somrene varmere, og spesielt i innlandet og i Øst-Finnmark går temperaturene av og til opp i over 30 grader.

Myggen er om sommeren kjent blant de som ferierer der, som den største plagen, særlig på vidda.

rediger Flora

På grunn av den nordlige beliggenheten skulle en tro at Finnmark har en fattig flora, men det er ikke tilfelle. Det kommer nemlig inn et østlig floraelement inn fra Russland. En del av disse artene finnes et stykke sørover i Nord-Norge, som sibirurt, sibirkoll og sibirgrasløk. Samtidig finnes noen av disse artene kun i Finnmark, blant annet nyserot, finnmarkssaltgras og masimjelt. De to sistnevnte er til og med endemiske for fylket.

I Finnmark finnes også en rekke nordlig unisentriske fjellplanter, representert ved arter som kantlyng, fjellsolblom og lodnemyrklegg. Lignende krav til voksested har de arktiske artene som kommer inn nordfra, men de er mer knytta til kysten. Purpurkarse, som bare vokser i Nordkapp kommune i Norge, hører til dette elementet.

Fylkesblomsten i Finnmark er molte. Denne arten har tradisjonelt spilt en stor rolle i kostholdet til befolkninga i fylket.

rediger Kommuner

rediger Samfunn

rediger Demografi

Siden 1975 er folketallet i fylket redusert med omtrent 8 %, og er fortsatt synkende. De mest folkerike kommunene har likevel en viss økning, da særlig Alta.

rediger Språk

Finnmark har i århundrer vært et trespråklig område. I tillegg til norsk og samisk tales det også kvensk. Kvensk – eller finsk – tales av den finske minoriteten i Nord-Varanger (Nesseby og Vadsø), Porsanger (Børselv og Lakselv), Sør-Varanger (Bugøynes) og enkelte andre steder. Mange stedsnavn på samisk og kvensk er likestilt med de norske stedsnavn (og offisielt anerkjent av myndighetene).

Russisk et stadig mer aktuelt språk i Finnmark.^{[trenger referanse]} I Kirkenes blir skilt (i butikker og i trafikken) med russisk tekst stadig mer utbredt.

rediger Politikk

rediger Samferdsel

Europavei 6 går gjennom hele fylket, fra Alta i vest til Kirkenes i øst. Der har den lengste norske europaveitraseen (med start i Trelleborg i skåne) sitt endepunkt. Sett i lys av befolkningsgrunnlaget har fylket et utbredt veinett.

Hurtigruten har mange anløp langs kysten, og snur også i Kirkenes, hvor de som kommer langveisfra kan velge å returnere med fly. I tillegg til stamflyplasser i Kirkenes, Lakselv og Alta, har fylket en mengde kortbaneflyplasser langs hele kysten.

rediger Næringsliv

Det er lenge siden reindrift var fylkets fremste næring. Fisket er fremdeles meget viktig, men ved utbyggingen av Snøhvitfeltet utenfor Hammerfest vil oljevirksomhet i fremtiden spille en viktigere rolle. Man forventer store funn i Barentshavet, dersom det blir gitt tillatelse til boring. Likevel er den tjenesteytende sektor i Finnmark som i alle andre fylker, den viktigste.

rediger Smøreksport til Danmark

I 1784 skrev amtmann C. Heiberg overraskende at det var en kjent sak «at herfra i fordums tid, ikke rett mange år tilbage, blev udskibet til Danmark en temmelig stor del fedevarer av smør og talg. Nu kan landet derimod ikke forsyne sig selv med disse ting, men de herboende familier udenfor bondestanden må bestille sig samme, dels fra Nordlands amt, dels fra Vesterbotn i Sverige, dels fra Arkhangelsk». ^[1]

rediger Historie

De første menneskene nådde Finnmark for kanskje 10–12 000 år siden, og i dag mener man at de kanskje kom fra Kola-halvøya. Komsa-kulturen er den eldste kjente kulturen i Finnmark, oppkalt etter de første funnene ved Komsafjellet i Alta. På eidet mellom Tana og Varangerbotn finnes det store fangstanlegg for villrein, og her har nok flere grupper av fangstfolk samarbeidet for å drive jakt på den verdifulle villreinen.

Samisk kultur er den eldste i Finnmark, selv om det ennå ikke er klarlagt hvor langt tilbake den går, men i århundrene før Kristi fødsel er i alle fall dette folkeslaget fast etablert i Finnmark. Fra folkevandringstida står samene i handelskontakt med norrøne bosettere langs kysten av Nordland og Troms. Ottar fra Hålogaland beretter at han pålegger samene å betale skatt.

I eldre tider omfattet Finnmark også deler av Kola, deler av finsk og svensk Lappland, og samiske bosetningsområde i Troms.

Det eldste vitnesbyrd om norske kongers interesse for Finnmark skriver seg fra Gulatingsloven, der det ca år 1200 fastslås at håløygene skal stille og utruste 13 tyveseters skip og ett trettiseters, «thi de har vakthold øster». ^[2]Dette må tolkes som vakthold mot bjarmer eller kareler.

Norsk bosetting i Finnmark fant først sted etter at Håkon V lot bygge Vardøhus festning, samtidig som kirken i Vardø ble innviet av biskop Jørund i 1307. På grunn av tørrfiskhandelen med Mellom-Europa etablerte de norske fiskerne seg langs Finnmarkskysten i små, tette fiskevær. På 1400-tallet opplevde disse fiskerne gode tider, mens lavere fiskepriser gjorde livet vanskeligere utover 15- og 1600-tallet. Av danskekongene viste bare Christian IV virkelig interesse for denne del av riket - i 1599 seilte han med en flåte på åtte skip til Vardøhus og Murmansk, og han forsøkte i resten av sin regjeringstid å få etablert sikre grenser i øst mot Russland og Sverige.

Etter forslag fra lensherre Preben von Ahnen ble båtpost mellom Trondheim og Vardø opprettet i 1663, ti år etter at regelmessig postgang var iverksatt i resten av Norge. Denne utgjorde verdens lengste og slitsomste regelmessige postrute, en strekning på ca 1.500 km hver vei - og det var bare når været var så rolig at bårene kunne seile rakt frem. Ofte måtte de seile langs land, og da var ruten vesentlig lengre. 20.mars 1663 utstedte Christian V en kongelig forordning om postruten. Fra Bodø skulle postbud frakte posten nordover; de skulle vel å merke selv holde seg med båter og utstyr, mens almuen sørget for deres underhold - slik at danskekongen ingen utgift fikk. Denne forordningen påførte lokalbefolkningen så urimelige kostnader - i dårlig vær kunne postbudene bli liggende over på en gård i dagevis - at stiftamtmannen i Trondheim allerede i 1665 ansatte postbønder på omtrent samme vilkår som ellers i landet. ^[3]

På 1700-tallet styrket samisk kultur seg i forhold til den norske, rett og slett fordi samene ikke var avhengige av mel og andre varer fra Bergen. Finnmarksmonopolet, da landsdelen var bortforpaktet til bergenske kjøpmenn for 200 riksdaler i året ^[4], bestod i over hundre år og ble ikke opphevet før i 1787. I denne perioden ble Finnmark utplyndret og avfolket, innbyggerne kom i bunnløs gjeld til monopolinnehaverne, selv umyndige barn heftet for sine foreldres gjeld. Som følge av monopolet var det ingen amtmann og neppe noen postgang heller. Norsk kolonisering skjøt imidlertid ny fart utover 1800-tallet, dels på grunn av større økonomisk aktivititet, men også på grunn av en uttalt fornorskningspolitikk fra myndighetenes side. Fra 1700-tallet fikk også Finnmark et finsk befolkningselement, de første kom til Alta ca. 1740, mens den store innvandringen skjedde under hungersnøden i Finland i 1860-årene.

Fra middelalderen og fremover fikk både Norge, Sverige og Russland rett til å skattlegge samene. Dermed kom det svenske og russiske skatteoppkrevere helt ut til sjøsamebygdene på ytterkysten. Grensene mot Sverige ble fastsatt i 1753, da Kautokeino og Karasjok ble norsk, og mot Russland i 1826, da Sør-Varanger ble norsk. Før dette hadde området vært et felles norsk-russisk område, med grense i Bugøyfjord. I 1789 fikk Hammerfest og Vardø kjøpstadsrettigheter. Den økonomiske utviklingen på 1800-tallet var meget sterk. I 1902 ble jernmalmgruvene i Kirkenes etablert, noe som ytterligere bidro til vekst.

På 1800-tallet lå Finnmark fremdeles svært avsides. Da P.W.Deinboll ble utnevnt til sogneprest i Vadsø, forlot han med kone og tre små barn Oslo (Kristiania) i august 1815. Vel ankommet Bergen, måtte de vente der i to måneder i påvente av skipsleilighet. De dro så videre med en nordlandsjekt, men måtte søke nødhavn på Folda 13.desember og deretter overvintre på Nærøy til slutten av april 1816, da de fikk skipsleilighet videre og ankom Vadsø etter ti måneders reise. ^[5]

Fra rundt 1900 forsterket også myndighetene sin fornorskningspolitikk. Samisk og finsk ble forvist fra skole, kirke og offentlig forvaltning, og mange steder fikk nye, norske navn. Sterkest var presset på 1930-tallet. Fornorsking av samer var en politikk fra den norske statens side som hadde som mål å utrydde samisk språk og kultur, motivet var på 18- og 1900-tallet å gjøre Finnmark «norsk».

Andre verdenskrig rammet Finnmark hardt da Kirkenes og havnefasilitetene var en del av det tyske oppmarsjområdet for nordfronten. Byen ble derfor bombet over 300 ganger av sovjetiske fly. Både Vardø og Vadsø ble også rammet og sivil skipsfart ble også utsatt. I oktober 1944 brøt Den røde armé gjennom de tyske stillingene i Litsadalen omtrent halvveis mellom Kirkenes og Murmansk og den 18. oktober stod de ved norskegrensen. Den 25. rykket Den røde armé inn i Kirkenes og nådde Tana den 28. oktober. Tyskerne iverksatte Operation Nordlicht som innebar tilbaketrekning av okkupasjonsstyrkene og ødeleggelse av all infrastruktur og annet som kunne være til nytte for Den røde armé, den såkalte brente jords taktikk. Dette første til at mesteparten av bygningsmassen og infrastrukturen ble brent og ødelagt så langt vest som til Lyngen i Troms. Sivilbefolkningen på nær 60 000 ble tvangsevakuert sørover. Den røde armé trakk seg ut av Øst-Finnmark i september 1945.

Kort etter krigen igangsatte Stortinget et omfattende gjenoppbygningsprogram av Finnmark; likevel gikk norske myndigheter inn for å brenne ned fylket på nytt i tilfelle krig med Sovjetunionen under den kalde krigen. Forsvaret har også i etterkrigstiden opprettholdt et sterkt nærvær i fylket på grunn av grensen til Sovjetunionen/Russland. Mange lokalsamfunn har basert seg på inntekter fra det militære nærværet.

rediger Kultur

Etter nedgangen i folketallet og fiskeriene, har olje, turisme og kultur blitt nye satsningsområder. Vardø kommune kan fremvise flere kulturskatter i fugleværet på Hornøya og «Lille-Moskva» (Kiberg). Veien ut mot Hamningberg i Båtsfjord kommune ligner et månelandskap.

Nordkapp er likevel målet for de fleste turistene som besøker Finnmark. Nordkapp har har blitt enklere å besøke etter åpning av ny tunnel til Honningsvåg.

rediger Se også