Gammelengelsk.html



Gammelengelsk, også kalt angelsaksisk, er den tidligste varianten av det engelske språk, og var i bruk i England i middelalderen. Det er et vest-germansk språk, med opphav i flere nært beslektede dialekter, i all hovedsak språket som ble talt av sakserne og anglerne i Nord-Tyskland og det sørlige Jylland. Gammelengelsk ligger m.a.o. nært opptil gammelsaksisk, og er nært beslektet med nedertysk og frisisk. Det har også mange likhetstrekk med norrønt språk (og, i mindre grad, dagens islandsk).

Til forskjell fra moderne engelsk, er gammelengelsk rikt på morfologisk variasjon. Det bruker kasusene nominativ, dativ, akkusativ, genitiv og instrumentalis.

Gammelengelsk utviklet seg jevnt i løpet av de omkring 700 år det var i bruk, fra omkring 450 til etter normannernes invasjon i 1066. Språket i den påfølgende perioden, frem til moderne engelsk, kalles mellomengelsk eller middelengelsk. Gammelengelsk assimilerte elementer av keltiske språk, og ikke minst de to skandinaviske språkene som ble introdusert til England på denne tiden, bl.a. i forbindelse med Danelagen. Mange norrøne lånord fra denne tiden har overlevd i moderne engelsk.

rediger Alfabet

Den angelsaksiske futhark

Gammelengelsk ble først skrevet med den angelsaksiske futhark, et runealfabet. Innen det 9. århundre, hadde man i stor grad tatt i bruk det latinske alfabet, med de runiske spesialtegnene thorn og wynn. Da normannerne invaderte England i 1066, var runer blitt svært sjeldne, og de forsvant kort tid etter.

rediger Dialekter

Kildematerialet viser at det anglosaksiske språket allerede i tidlig middelalder var delt i ulike dialekter. En regner med fire hoveddialekter - knytta til hvert sitt kongedømme på øya: mercisk i Mercia, nordhumbrisk i Northumbria, kentisk i Kent og vestsaksisk i Wessex.

rediger Eksterne lenker

• Wikipedia på gammelengelsk (angelsaksisk)